Jonathan Swift (1667–1745) er et av de store navn i engelsk litteratur, satirens suverene mester, og av enkelte omtalt som den fremste representant for sin tids overlegne intellekt, frigjort fra all overtro. Når journalister og andre vil rose intelligent og treffende satire, griper de fort til adjektivet «swiftsk» («swiftian»). Hans best kjente bok, Gullivers reiser, utkom i 1726, ble straks en stor litterær suksess og er siden blitt værende populær – lest av generasjon etter generasjon, også av barn, som har hatt stor glede av særlig de to første delene. I løpet av kort tid ble boken oversatt til mange andre språk, bl.a. fransk, hollandsk og tysk. «Som jeg elsker engelsk dristighet, som jeg elsker dem som sier det de tenker!» skrev Voltaire, som kjente Swift personlig.
I tillegg til å være en stor forfatter er Swift også en fengslende personlighet. Han ble født i Dublin av engelske foreldre, fikk sin utdannelse der og endte senere opp som prest i et lite irsk sogn og til sist som domprost i den anglikanske katedralen i Dublin. Men det var i England Swift mente han hørte hjemme. Det var der han knyttet sine litterære forbindelser, blant annet som medlem av den briljante «Scriblerus-klubben», et møtested for noen av de viktigste forfatterne og politikerne i London tidlig på 1700-tallet, blant dem Alexander Pope og John Gay, alle med «tory» eller konservative sympatier både politisk og filosofisk. Selv om Swift ikke likte Irland og følte at han levde i et slags eksil, kom han som prest til å føle dyp sympati med det alminnelige irske folk. Med verker som representerte en massiv kritikk av engelske myndigheter, blant dem «A Modest Proposal» («Et beskjedent forslag», 1729), ble han en helt for mange irer.
