«Denne boka vil endre debatten om nordmenns rolle i tropekoloniene»

Historiker Roar Løken er i høst aktuell med boken De dansk-norske tropekolonier – Sukker, krydder, slaver og misjon. Det er i år 400 år siden den første dansk-norske kolonien Trankebar ble etablert på østkysten av India, og det ble starten på dansk-norsk kolonialisme. Fra handelsstasjoner der det ble kjøpt krydder og andre råvarer som kunne selges i Skandinavia, til slavehandel i Vest-India. Løkens bok er den første av sitt slag skrevet på norsk, som ene og alene er viet historien om de dansk-norske tropekoloniene. Les mer om boken her.

 

Starten på dansk-norsk kolonialisme begynte riktignok før etableringen av Trankebar, da danskene begynte å interessere seg for handel i fjerntliggende strøk. Initiert av hollandske handelsmenn ble et dansk østindisk kompani opprettet av Christian 4 i 1616, og ble hetende Danske Ostindiske Kompagnie. Opprinnelig fikk selskapet monopol på handel fra Kapp det gode håp og østover mot Magellanstredet i Sør-Amerika. Kongen var i likhet med andre rådende makter tilhenger av merkantilismen, og i tillegg ga det prestisje å ha kolonier. Danmark-Norge skulle være en nordeuropeisk stormakt, og det var særlig viktig å være økonomisk og militært sterkere enn Sverige. Gjennom handelsstasjoner, slavetransport og plantasjedrift i Vestindia stadfestet Danmark-Norge sin posisjon som kolonimakt. 

Det var ikke bare kolonivarer som te, bomull, sukker og tobakk som var av interesse for kongeriket. Dansker og nordmenn ble involvert i slavehandel i Østen, primært fra det som i dag er Indonesia og India, og slavene ble fraktet og solgt i Sør-Afrika hvor behovet for arbeidskraft var stort. Men slavehandelen var aldri innbringende, og i Asia var slavehandelen i langt mindre skala enn den transatlantiske. I Asia var det te som ga størst inntjening, og fordi importen var større enn det handelskompaniet kunne selge hjemme kunne de tjene på å selge te til andre europeiske land. 

Kolonialisme og slaveri er uløselig knyttet sammen. Og det er særlig i den transatlantiske trekanthandelen at slaveriet gjorde seg gjeldene. På Afrikas vestkyst hadde Danmark-Norge etablert fortet Christiansborg i Accra i dagens Ghana, her ble slaver holdt fanget i kjelleren i påvente av å bli fraktet over Atlanterhavet til både danske og franske plantasjer i Karibia. Slavehandelen ble sågar velsignet av biskop Erik Pontoppidan d.y. da han mente at afrikanerne allerede led der de kom fra, så det var bedre å frakte dem over til europeiske plantasjer der de kunne bli kjent med kristendommen og ut av hedenskapen. Det første dansk-norske skipet som fraktet slaver til plantasjene på St. Thomas var fregatten Den forgyldte Ørn, en fregatt som var eid av admiralen og sjøhelten Cort Adeler fra Brevik. Dødeligheten var høy på overfarten, og det er beregnet til at i snitt døde 33 % av sjøfolkene og ca 15 % av slavene før de nådde fram til endelig destinasjon. Den høye dødeligheten gjorde at slavehandelen ikke var spesielt innbringende. I tillegg var det mange skip som forliste, og det var høye kostnader ved å holde slavefortene i drift. Men Danmark-Norge tjente indirekte penger på slaveriet pga. produksjonsoverskudd av sukker som kunne eksporteres til andre europeiske land. 

Selv om danskekongen var eneveldig, og man kan argumentere for at Norge ikke var jevnbyrdig i dobbeltmonarkiet, var det mange nordmenn som deltok i tropekoloniene. Dessuten var norsk tømmer og sjøfart en viktig forutsetning for at Danmark kunne delta i oversjøisk handel og kolonialisme. Det var særlig som sjøfolk at nordmenn deltok, bla. Peter Wessel Tordenskiold og ikke minst norske redere som Cort Adeler fra Brevik og Peter Dahl fra Grimstad. Jørgen Thormøhlen var skipsreder og bedriftseier fra Bergen og forpaktet St. Thomas i dansk Vestindia fra 1690 til han gikk konkurs syv år senere. Engelbret Hesselberg fra Ringerike ble byfogd i Christiansted på St. Croix i Vestindia. Her fikk han i oppgave å finne avskrekkende metoder for å unngå at slavene gjorde opprør. Men enkelte nordmenn gjorde seg fortjent til et bedre ettermæle, bla Peter Anker fra Fredrikshald (Halden) som var generalguvernør Dansk India og som brukte fritiden sin til å male landskapsbilder. Ole Bie fra Trondheim gjorde det bra i handelen i den tiden han ledet Serampore og fikk satt igang arbeidet med å reise en St. Olavskirke i byen. 

Historiker Tore Linné Eriksens skrev i sin anmeldelse av boken i Klassekampen 28.11.2020: «I blant blusser det opp en diskusjon om hva slavehandel og tropekolonier har med Norge å gjøre, og det er derfor all grunn til å ønske historiker Roar Løkens grundige og veldokumenterte gjennomgang velkommen. Ettersom denne solide boka bringer fram i lyset et rikt kildemateriale og mange ukjente sider, kan ingen meningsutveksling fortsette i samme spor.» 

Etter sommerens debatt om Ludvig Holberg som slavehandler er denne boken en viktig og aktuell bok om et mørkt, om et lite omtalt kapittel i norgeshistorien.