Parva naturalia

Forfatter: 
Forlag: 
Pris: 
kr 399,-
Utgivelsesår: 
2020
Innbinding: 
Innbundet
Sidetall: 
256
ISBN: 
9788256023424
Språk: 
Originalspråk: 
Oversetter: 
Mette Heuch Berg
Omslagsdesigner: 
monoceros

Parva Naturalia er en samling av syv verk av Aristoteles, som diskuterer naturfenomener som involverer kroppen og sjelen. De enkelte verkene er som følger: «Om sansning og det sansbare», «Om hukommelse og erindring», «Om søvn og våken tilstand», «Om drømmer», «Om spådom under søvn», «Om langt og kort liv», «Om ungdom og alderdom. Om liv og død» og «Om pusting».

Tittelen – Parva naturalia, De små (skriftene) som har med naturen å gjøre – finnes først på noen av håndskriftene til den gamle latinske oversettelsen, Vetus Translatio Latina, fra slutten av 1400-tallet, men Augustinermunken, senere biskop i Bourges, Aegidius Romanus, også kjent som Gilles de Rome, skal ha vært den som først brukte betegnelsen mot slutten av 1200-tallet. Disse naturvitenskapelige skriftene utgjør en tydelig fortsettelse av Aristoteles’ Om sjelen, samtidig som de foregriper emner som behandles i de biologiske skriftene, Historia animalium med påfølgende underavdelinger. Først og fremst dreier det seg om egenskaper som er felles for sjel og legeme, og som gjelder nesten alle levende vesener. Det er to funksjoner ved sjelen, den bedømmende som knyttes til intellekt og sansning, og det som setter i gang stedsbevegelse.

Aristoteles stiller seg spørsmålet: Hva er opphavet til bevegelsen, kommer den fra hele sjelen eller fra en del av den – i tilfelle hvilken, og kan man i det hele tatt tale om deler av sjelen? På en måte ser det jo ut til å være ubegrensede deler, noen naturforskere skiller mellom det som gjelder tankevirksomhet, det emosjonelle og det som utgår fra begjæret, andre nøyer seg med en todeling, det rasjonelle og det irrasjonelle. Dertil er det deler av sjelen der forskjellen er større enn i disse nevnte, for eksempel det som henger sammen med ernæring. Her må også plantene regnes med. Og tenker vi på sansene, er det ikke lett å avgjøre om dette skal komme inn under det rasjonelle eller det irrasjonelle. Likeledes det som hører til forestillingsevnen, denne er jo forskjellig fra de nevnte områder, men er ytterst vanskelig å identifisere med eller skille fra noen av disse – «hvis det er så at man skal skille mellom deler av sjelen».

I tillegg har vi streben, attrå – orexis – som er forskjellig fra alle de andre både i definisjon og funksjon, og som man kan finne i alle tre deler. At det dermed ikke er lett å skille mellom delene av sjelen, skjønner vi også når det vi forstår med vilje – som Aristoteles ikke hadde noe eget begrep for – kan plasseres under tankevirksomhet, og begjæret og det emosjonelle hører inn under det irrasjonelle. (fra forordet)

Oversatt fra gammelgresk av Mette Heuch Berg.