Av: Emanuel T. Frogner
Et utdrag av denne teksten ble publisert i Klassekampen 30. april. Her er teksten gjengitt i sin helhet.
Forfatteren, esteten og teatermannen Oscar Wilde, forfektet at han sto i et symbolsk forhold til sin tid, men man kunne like gjerne sagt at Wilde står i et symbolsk forhold til vår. I 2024 er det 170 år siden den viltre iren Oscar Wilde ble født i Dublin. Til neste år er det 125 år siden Wilde møtte sin tragiske skjebne i Paris. Begge er symboltunge tall. Wilde døde ung, i en alder av 46 år, antagelig som følge av en øreinfeksjon som spredte seg til hjernen. Øreinfeksjonen var sannsynligvis et resultat av behandlingen Wilde fikk mens han sonet en dom for grov usedelighet. Usedeligheten besto bare i at han hadde utfoldet sin likekjønnede kjærlighet, en kjærlighet som det viktorianske samfunnet forfulgte, slik at den ikke engang, slik Wilde formulerte det under rettssaken mot ham, «våget å tale sitt navn».
For mange er Wilde i dag mest kjent for sine epigrammer, eller munnhell, som vi ville kalt dem på norsk. De fleste har nok kjennskap til uttrykk som «jeg kan motstå alt unntatt fristelser», «vær deg selv, alle andre er opptatt», «noen sprer glede hvor de går, andre når de går», «vi kjenner prisen på alt, men ikke verdien til noe», «om du sier sannheten, få folk til å le, ellers dreper de deg», for ikke å glemme «bare kjedelige folk stråler til frokosten». Noen kjenner til hans fengselsopphold; andre kjenner til hans litterære produksjon i form av prosa, eventyr, dikt og teater. Selv ble jeg kjent med Wilde i engelskundervisningen på ungdomsskolen. Der ble jeg overrumplet av en lærerinne som ikke lot anledningen gå fra seg til å servere ungdommen velsmakende gift. Giften var i form av Wildes teaterstykker og ble skylt ned sammen med gloser og grammatikkregler. Sammen dannet de en salig blanding, der den forgangne irens innflytelse på min engelske språkfølelse knapt kan overdrives. Eller kanskje ble jeg introdusert for Wilde tidligere? Kanskje da min mor ved en anledning forærte meg en illustrert utgave av Wildes eventyr på norsk? Imidlertid tror jeg ikke at jeg er alene om å ha opplevelsen av at Wildes litteratur har vært en del av den språklige og litterære bakgrunnen i mitt liv. Tragedien er i grunnen at han for de fleste forblir i bakgrunnen.
At Wilde er en spissfindig tenker påvirket av Hegel, en anarkist, feminist og sosialist er mindre kjent. Endog at han er en karakter i idéhistorien som, ifølge litteraturteoretikeren Terry Eagleton, innehar en slags spesiell mellomposisjon mellom Friedrich Nietzsche og Karl Marx, en kjensgjerning de fleste nok ikke har bitt seg merke i. Wilde var en tenker som, uten å ha lest verken Nietzsche eller Marx, underlig nok forener Marx' universalistiske konsekvensialisme med Nietzsches selvoverkommende individualisme. Samtidig står Wilde som en av de mest betydelige overgangsfigurene fra romantikken til modernismen. Særlig i det engelske språkområdet. Wilde blir endog ofte omtalt som den irske modernismens jordmor! I forlengelse av det figurerer Wilde heftig som litterære henvisninger i James Joyces Ulysses og klinger som et forfjamset ekko om «ingenting» i Samuel Becketts teaterstykker.
Likevel er hans betydning som en forfriskende politisk filosof det som gjør at han har i behold sitt symbolske forhold til vår tid. Wildes politiske vyer kan til og med tenkes å gi vidsyn til samtidens noe horisontløse venstreside. De kan gi oss hårete mål og en vilje til både å gi folk medbestemmelse i og bringe forskjønnelse inn i folks liv. Det Wilde paradoksalt forfekter er at vi trenger sosialisme for å kunne slippe andres mas og forstyrrende fordringer: Man må kanskje tåle å yte etter evne, med det er for at man skal kunne uttrykke seg etter behov, det sistnevnte selvfølgelig for den enkeltes eget velbehag. Uansett ville Wilde forfektet at sultne folk lager dårlig kunst. Dessuten er de gretne, og deres manerer og omgangsformer har liten eleganse og verdighet. Deres dyd er opprør og revolt, og slike bedrifter er jo ikke noe å kimse av, jevnfør Wilde. Imidlertid, mette mennesker som har tid til å omdanne samtalen til kunst og drive med ordentlig selvdyrkelse, er det det bør dreie seg om. Å ligge henslengt på en rød divan iført noen lekre gevanter mens man deklamerer Homer, er livets mening, eller i hvert fall arbeidets. Hvem tør forestille seg hvordan Wilde mener vi bør bedrive fritiden? Alt dette gjør derfor at vi må til livs privateiendommen, slik at alle har ordentlig plass ved bordet (eller på divanen!). Det er først og fremst av hensyn til de som kaster bort livet sitt på å forvalte den. Ikke bare er forretningslivet skadelig fordi det utbytter arbeiderklassen, det er også forferdelig kjedelig, kunstløst og utmattende, og dessuten ganske unødvendig. Wilde forfekter en sosialisme der det er i de velhavendes interesse at vi avskaffer privateiendommen. Jeg mistenker at Kjell Inge Røkke ikke driver med mye deklamering av Homer på divaner der han sitter i Sveits. Han er nok altfor opptatt med å sikre formuen sin til å ha tid til ordentlige sysler som selvdyrking og gammelgresk lektyre. Derfor må privateiendommen erstattes med sosialisme, kommunisme eller hva man nå vil kalle det, først da har alle tid og krefter til å bli ordentlig selvopptatte, og det er i forlengelsen av denne deilige selvopptattheten at man blir i stand til å ha ordentlig glede av seg selv, og følgelig også ha virkelig glede av andre.
Det vidunderlige med Wilde som en politisk tenker er at han i stedet for å si som Marx, «at man ikke skal blande seg i fremtidens kjøkken», forfekter at: «Fremtidens føde faktisk finnes blant oss! Men fordi vi er kuet av rimelighetens krav, forsyner vi oss ikke av den. Det er derfor den tilhører fremtiden.» Som svar kunne man selvfølgelig innvende mot Wildes sosialisme at den nettopp er urimelig. Politikk handler om rimelighet og saklighet. Wilde ville parert det med å si at «det er jo ikke rart at vår tilstand er så begredelig. Det er selve rimeligheten som er problemet! Alt som er storslagent, som er verdt å gjøre, er urimelig gitt samtidens krav.»
Så neste gang du møter den emblematiske onkelen ved en familiemiddag som snøfter om at sosialismen er urimelig og strider mot menneskets natur, kan du svare i Wildes ånd: «Nettopp! Derfor bør vi innføre sosialismen. Alt som har gitt oss glede og har vært et gode for deg og meg, eksempelvis arkitektur…» (du kan peke opp i taket for med en wildesk teatralsk maner understreke poenget) «… er høyst urimelig og strider mot menneskets natur, men fordi vi engang var fremskaffet under åpen himmel, betyr jo ikke det at vi må være så uoppfinnsomme at vi blir der?»
Så lenge vi lever under rimelighetens åk, vil Wilde fortsatt stå i et symbolsk forhold til vår tid. Et ledd i vår frigjørelse fra åket kan jo tenkes å være å føre Wildes unaturlige, giftige og urimelige sonderinger ut i livet. Husk! Kun kjedelige folk stråler til frokosten; det er i de nattlige pantergildene at urimeligheten virkelig står til dyst.
Så for å kunne la Wilde innta den symbolske plassen han i grunnen fortsatt har til vår tid, har jeg frembrakt en utgave av Wilde Kritiske essays i norsk språkdrakt. Det er gjort med henblikk på at Per og Pål, eller endog Ola og Kari Nordmann, for den saks skyld, under lysskye eskapader kan drikke Wildes giftige og urimelige safter og meske seg selvopptatt i sosialismens fremtidsutsikter. Kanskje det på sikt vil vekke kamplysten? Gi vår tids venstreside en symbolsk horisont! Jeg, for min del, dyrker det ukentlig, og ønsker å gi Wildes helsehemmende effekter til dem som vil ta del i de deilige urimelige mulighetene som ligger i hans underfundige tankebaner.
Når sant skal sies, i likhet med det Wilde forfekter i essayet Maskenes sannhet, er jeg ikke «enig i alt det jeg har sagt i dette essayet. Det er mye som jeg ville vært fullstendig uenig i. Essayet representerer bare et kunstnerisk standpunkt, og i estetisk kritikk er holdning alt.» Likevel, om du i nattens mulm og mørke kjenner sosialismens selvopptatte sang lokke, ty til Wildes essayistikk! Bli overordentlig vidunderlig fordervet! Dermed kan du selv stå i et symbolsk forhold til din tid.
Oscar Wildes Kritiske essays i oversettelse og med etterord av Emanuel T. Frogner, kan kjøpes i din favorittbokhandel, eller på Solum Bokvennens nettsider.