Nytt liv i et glemt diktverk!

Vi presenterer en fersk gjendiktning av Fingal, det berømte heltediktet fra 1761 som skulle gå sin seiersgang over hele den vestlige verden.

Det er del av Ossians sanger, folkediktningen som den skotske samleren James Macpherson hevdet å ha oversatt fra muntlige kilder på gælisk språk. Verket skapte stor strid i lærde kretser, som hadde vansker med å akseptere verket som ekte, men det forhindret ikke at diktenes kvalitet fengslet Europas lesende publikum, konger og keisere i et halvt århundre og påvirket Goethe, Schiller, Coleridge, Scott, Lord Byron, Chateaubriand, Mendelssohn og andre fremstående kunstnere.

Det var særlig de retrospektive partiene i heltediktet og naturskildringene som gjorde at Europas lesende publikum og store diktere forelsket seg i verket. Dette mer enn de rent spenningsfylte passasjene. Fingal er en fortelling om ømhet og ridderlighet, om kjærlighet og menneskets emosjonelle side, hvilket sto i opposjon til rasjonaliteten som rådde når James Macpherson først publiserte verket. Diktene øvet stor innflytelse på kunstnere i hele Europa og gjorde Macpherson til en av romantikkens forløpere i engelskspråklig litteratur. Også i Norge har man debattert Fingal, og Wergeland og Welhaven sto selvsagt på hver sin side i debatten.

Ivar Havnevik har gjort en monumental jobb med å hente fram Fingal fra glemselen og gjendikte det homeriske versemålet til norsk. Utgivelsen rommer også et fyldig forord av Havnevik, som setter leseren inn i originalens samtid og resepsjonshistorie. 

 

Utdrag fra forordet, hvor gjendikter Ivar Havnevik skriver om autensitetsstriden omkring Fingal:

 

Kritikken som gjaldt diktenes autentisitet, var altså mer en sak for den litterære offentligheten enn for det lesende publikums praksis. Og det var nok særlig i anti-skotske kretser i England at temperaturen ble høy, ikke minst var den toneangivende kritikeren Samuel Johnson negativ, over grensen til foraktfull. Fra Irland lød det kritiske røster som hevdet at diktene, i alle fall mye av innholdet i dem, var kjent fra irsk folkediktning, og at det skotske opphavet var sekundært, altså importert fra Irland. Forsvaret fra skotsk akademisk hold var likevel steilt, men etter hvert ble det store problemer når det sjelden lot seg oppdrive originale nedtegnelser fra Macphersons hånd eller andre tekster nedtegnet av andre samlere enn ham selv. Det viser seg også at de diktene han tross alt publiserte på gaelisk, langt på vei er skrevet av Macpherson selv, ja oversatt ‘tilbake’ til gaelisk fra den såkalte oversettelsen. Hans troverdighet som folkeminnesamler ble dermed alvorlig svekket.

Samtidig fortsatte Ossian-diktene sin seiersgang, og ikke bare i det engelskspråklige området, men over hele den vestlige verden. Leserne brydde seg rett og slett ikke om autentisitet når det kom til stykket. Og når man kommer over århundreskiftet, blir dette forklart av den fremstående skotske forfatteren Walter Scott på en måte som får tilslutning av våre dagers litteraturhistorikere: Autentisiteten kan være tvilsom eller falsk, men det forhindrer ikke at diktene er storartet litteratur med kvaliteter som fullt forsvarer sin plass som hovedverker i epoken.

De siste ca. 50 årene har britisk og amerikansk forskning vist fornyet interesse for Ossian-diktningen, i den grad at det er tale om en renessanse. Moderne undersøkelser av skotsk folkediktning har påvist at mange av Macphersons personskildringer, hendelser og naturbilder har dekning i originalt materiale. De samme forestillingene, bildene og selve tankesettet er gjenkjennbart i den gaeliske folkediktningen som er bevart. Nye retninger i litteraturhistorisk forskning og formidling har gitt Ossian en fremstående plass i minst to kontekster: ‘New Historicism’ som søker mening i litteraturen ved å legge avgjørende vekt under teksttolkningen på sosiale og kulturelle forhold og på politisk historie. Videre blir det nå drevet forskning i mange land på kulturuttrykk som oppstår i brytningsfeltet mellom ulike kulturer, kalt ‘kulturmøter’, i Ossians tilfelle fattige bønders folkeviser og sagn, muntlig overlevert – og endret – gjennom generasjoner, satt opp mot formidlingen gjennom akademiske kanaler og bokhandel til stadig nye og uforutsette kulturmiljøer. Motsetningen mellom det politisk undertrykte Skottland (for eksempel ved forbud mot bruk av rutete tekstiler og av plagget kilt) og det maktmisbrukende England kan også ses i denne konteksten. Og videre utover: Spennvidden fra fjellbøndenes hytter til Europas kongepalasser sier sitt.

For den litterære verdien av Ossian-diktene blir det da av mindre betydning at den påståtte opphavsmannen, skalden Ossian, er fiktiv, på to måter: Både i selve folkeminnet, der han er en mytisk skikkelse, og i Macphersons tekst, der han er en fiktiv forteller. Macphersons rolle, lest ut fra tekstene selv, er den meddiktende og tildiktende, tilretteleggende, skapende redaktør med ansvaret for – og æren for – at diktene fremstår som kunstverk av høy kvalitet.