A hora da Clarice – Clarice Lispector 99 år

«O que não sei dizer é mais importante do que o que eu digo» 

«Det jeg ikke kan si er viktigere enn det jeg sier»

 

Den 10. Desember 2019 er det 99 år siden den vidunderlige forfatteren Clarice Lispector (Chaya Pinkhasovna Lispector) ble født i det nåværende Ukraina, daværende Russland – et land dominert av hungersnød og borgerkrig. Da hun var ett år gammel flyktet hun med familien til Recife, Brasil og videre derfra til Rio de Janeiro da Clarice var tolv år gammel. Etter kort tid på jusstudiet, ble Lispector fortryllet av Herman Hesses roman Steppeulven og bestemt på å bli forfatter. Hennes debutroman, Perto do coração selvagem (Nær livets ville hjerte) kom ut i 1943, da hun var bare var 23 år gammel, og er skrevet som en indre monolog – revolusjonerende i datidens Brasils litterære landskap.

Clarice Lispector var modernist og meget avantgarde. Leserne hennes beskriver ofte bøkene hennes som annerledes enn alt annet de har lest. Hun var tydelig påvirket at modernister i den angloamerikanske tradisjonen, og opptatt av eksistensialisme og menneskets indre liv. I 2009 publiserte den amerikanske forfatteren Benjamin Moser Why This World: A Biography of Clarice Lispector, hvor han beskriver Lispector som den viktigste jødiske forfatteren siden Kafka.

Lispectors forfatterskap blir ofte omtalt som magisk realisme, og mystikken hviler like tungt over henne som person. Den vakre og glamorøse skikkelsen bak de store solbrillene, var sagt å fortrylle sitt publikum både med sine ord og sin fysiske tilstedeværelse. Selv etter sin død omsluttes hun av en viss mytologi og mystikk. I en artikkel fra 2015 i The New Yorker, skriver Benjamin Moser om hennes glamour:

«But it is as much in the older sense of the word that Clarice Lispector is glamorous: as a caster of spells, literally enchanting, her nervous ghost haunting every branch of the Brazilian arts.»

I lang tid var Lispector kjent utenfor Brasil, men det var først to tiår etter sin død, i 1990-årene, at hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd. Før sin altfor tidlige død i 1977, hadde hun rukket å skrive ni romaner, ti novellesamliger og fem barnebøker. I dag fremstår forfatteren nærmest som en kultfigur; en personifisering av kvinnene i historiene hennes, hvis livsløp ofte ligger nær hennes egne.  

Lispector var en middelsklasse-husmor, samtidig som en fantastisk forfatter. Kvinnene hun skrev om var som henne bekymret for kvinners begrensninger som kunstnere – både når det gjaldt sosiale normer og roller, og penger. Likevel var Lispector en forfatter som ikke lot seg avbryte av utfordringene ved å være en kvinne i kunsten; hun ble gjentatte ganger ignorert av forlagene, degradert som forfatter av omverden, begrenset av økonomiske problemer – men hun fortsatte. Hun fortsatte å fortelle om kvinner med de samme utfordringene som henne selv, mens hun parallelt levde samme virkelighet. Lispector hadde empati med den stille kvinnen, med stemmene som ikke ble hørt, og gjennom litteraturen belyste hun deres fortvilelse, deres alkoholmisbruk og deres sosiale begrensninger.

Clarice Lispector var en av de få kvinnelige forfatterne som ikke startet sent å skrive, som ikke stoppet å skrive etter hun fikk barn og som ikke bikket under av narkotika eller selvmord. Hun skrev om livet mens livet skjedde, og klarte å produsere et imponerende oeuvre det ikke var mange kvinner unt på den tiden.